Spørsmål 3 av 8
Dette er jeg stolt av i dag.
Også det lille...
Hva hvis du faktisk har mye å være stolt av?
"Men har lært at det ikke er noe du skal kjenne på?
Så du går videre til neste.
Ser etter det som mangler, i stedet for det som er.
Ikke fordi du ikke får det til.
Men fordi det finnes gode grunner til at stolthet er en følelse du har unngått.
Hvordan snakker du til deg selv?
Den stemmen du hører mest gjennom et helt liv, er din egen.
Og kanskje er det verdt å legge merke til hva den stemmen faktisk kommenterer.
Dette kunne du gjort bedre.
Du burde ha kommet lenger.
Det var da ikke så vanskelig.
Andre får jo til mye mer.
Ja, det gikk bra – men …
Vi er ofte ganske gode på å korrigere oss selv.
Langt mindre trente på å stoppe opp og si:
Dette var vanskelig, og jeg gjorde det likevel.
Her sto jeg opp for meg selv!
Dette har jeg faktisk jobbet for!
Dette gjorde jeg bra!
Stolthet er ikke pynt
Tenk på hvordan vi møter barn.
Når et barn prøver, øver, våger eller får til noe, legger vi merke til det. Vi setter ord på innsatsen. Ikke fordi barnet skal tro at det er bedre enn andre, men fordi anerkjennelsen hjelper det å få øye på det det selv gjør.
Du sluttet ikke å trenge anerkjennelse den dagen du ble voksen.
Forskjellen er at stemmen som kan gi deg den nå, også kan være din egen.
Før noen andre forteller deg at du kan være stolt
Da nettsiden til Innsjekk var ferdig, oppdaget jeg at jeg gjorde noe annerledes enn jeg hadde gjort store deler av livet:
Jeg tillot meg å være stolt før jeg visste hva noen andre syntes.
Før likes og kommentarer.
Før jeg visste om noen kom til å kjøpe.
Før resultatet kunne fortelle meg om det jeg hadde gjort var «bra nok».
Jeg hadde trent på det motsatte hele livet.
Å gjøre. Levere. Vente på respons. Og først når noe utenfor meg bekreftet at det var bra, kanskje tillate meg å kjenne litt på det.
Men det var jo allerede noe å være stolt av.
Jeg hadde våget.
Jeg hadde lagt ned arbeidet.
Jeg hadde gjort noe som betydde noe for meg.
Resultatet kunne fortsatt være usikkert. Innsatsen min var det ikke.
Når det er vanskelig å kjenne på
Ofte handler det om motstand, og under motstand ligger en beskyttelse.
Å ikke være god nok. Å bli avvist. Å bli kritisert.
Hvis jeg kritiserer meg selv først, gjør det ikke så vondt når andre gjør det. Og når egenverdien er koblet til prestasjon, blir stolthet noe du må fortjene på nytt hver dag.
Overbevisningen som står i veien
Jeg strevde selv med å kjenne på stolthet. Jeg trodde løsningen var å øve mer, å bli flinkere til å stoppe opp og ta inn det jeg fikk til.
Det hjalp ikke. Jeg tenkte tanken, men følelsen fikk liksom ikke lov til å ta plass.
Det var først da jeg ble nysgjerrig på hvorfor det var så vanskelig, at noe endret seg. Jeg oppdaget en overbevisning jeg ikke visste jeg bar på: at mennesker som kjenner på stolthet, blir arrogante.
Hvorfor skulle hjernen slippe meg inn i en følelse den trodde kunne gjøre meg til et menneske jeg ikke ønsket å være?
Stolthet er ikke arroganse
Stolthet handler om å anerkjenne egen innsats. Arroganse handler om å heve seg over andre.
Det ene trenger ikke føre til det andre.
DU HOPPER OVER DET
Ser etter det som mangler, ikke det som er. Ikke fordi du ikke får det til, men fordi du aldri lærte hvordan det føles å være stolt.
IKKE ARROGANSE
Stolthet handler om å anerkjenne egen innsats. Arroganse om å heve seg over andre. Det ene fører ikke til det andre.
OVER-BEVISNINGEN BAK
Har du som mange, har lært at det å være stolt er det samme som å være høy på seg selv. Da gir det mening at stolthet kan føles uvant eller feil.
OGSÅ DET LILLE...
Du trenger ikke ha prestert eller gjort noe stort. Du sa det du egentlig mente. Holdt en grense. Prøvde igjen. Ba om hjelp. Det teller også.
Også det lille...
Det trenger ikke være noe stort. Det du gjorde for deg selv i dag teller også.
Hva er du stolt av i dag?
Skriv det i boken.
Og hvis det er vanskelig: hva i deg tror at det er farlig å være stolt?